Poetiske fortellinger

Grønn te i Sahara

en poetiske fortelling til minne om vest-saharawierne. et nomadefolk som alltid har bodd i Vest – Sahara i uminnelige tider. Landet ligger på kysten syd for Marocco.  1975 invaderte Marocco landet, mest pga all oljen som finnes utenfor kysten.  Saharawierne måtte flykte. I 40 år i år har de bodd  i i flyktningeleirer i ørkenen i Sahara, med mange tusen kilometer med sand til alle kanter.  Marocco har fengslet og torturert svært mange saharawiere opp gjennom tidene. Ingen griper inn mest pga økonomiske interesser. Den har blitt kalt den glemte konflikt på lik linje med Øst-Timor. i 1997 var jeg på besøk der i tre dager.  Det gjorde sterkt inntrykk på meg.  Fortellingen er inspirert av besøket.

 

Han gav meg grønt

”Kub alshai al Aoel Moron kma al Hyat”

”Den første koppen er bitter som livet” sa han

under den rynkete pannen

Skjenket grønne små elver

fra den store tekannen

ned i bittesmå kopper

sendt rundt til alle

Ingen busser rekke

Ingen jobber å hente

bare å vente

under teltdukene

sand så langt øyet kunne se

like mange stjerner i universet

som sandkorn i Sahara

lyden av stille død

under et par stankelbein

ingenting lever

alt overlever

med hjelp utenfra

flykningeleirer med tusener av Vest-Saharawiere

noen født her

kjenner havet gjennom fortellingene til mor

far sitter kanskje fengslet i Marocco

få husker hvordan det var hjemme

Kysten alle lengter til

hvert sekund

ser de tomme skolegårder

lekene som aldri kom

40 dager i ørkenen

uten at moses mistet motet

40 år i ørkenen uten tegn til hjemkomst

Vi snakket i grønn te

nysgjerrige kvinneblikk bak fargerike slør

under turbaner

sorte blikk uten glør

”De stjal landet vårt

stjeler oljen

det verste er torturen”

Han gav meg rødt

”Kub alshai Holo kma al Hobb”

Den andre er søt som kjærligheten

nye kopper kom seilende

nynnende til gamle nomadesanger

”Kjærligheten må praktiseres hver dag

blir vi bitre har vi ingen sjanse

da er dette en gravplass i morgen

Noe under oss bærer håpet 

når vi selv ikke kan”

Han gav meg sort

Skjenket igjen

”Kub alshai Moa-det-til kma al Måot”

”Den tredje er mild som døden”

Han blundet

Jeg lyttet til vinden

La seg i folder på teltbeslagene

Ingen bygninger

Ingen bildurstøy

Ingen skillevegger

Jeg kunne gjemme meg bak

De ville ikke ha visittkortene mine

CVen min

Kjærligheten ble ikke bare røvet fra de fattige

Også fra ensomme sjeler i overfylte barnerom
Det sterke lyset trengte seg på

Øynene hans boret seg gjennom

Jeg var avslørt

Lot alt bare komme

Fortiden jeg ikke hadde villet se

Lysbildene åpenbarte seg på det tomme ørkenlerretet

Skulle ikke dette handle om dem?

Hendene hans skalv ikke som mine

Hjelpearbeideren

Hjelpeløs i møte med den tørre kontrastfargen

Jeg spurte  ”Hvor ble det av angsten?”

”Vi aner ikke hva fremtidsfuglene bringer

Det handler om å tore vente

Drikke grønn te uten forventninger”

Det grønne, røde og sorte flagget bølget over oss

Snart ble det natt

Snart ble vi små barn på sanddynene

Ingen lysfylte skyskrapere skjulte 360 grader horisontlinje

Ingen blinkende tivoli

Ingen forgylte kirker

Skjulte en liten jordklode under nattehimmelen

Fylt til randen med stjernestøv fra milliarder av galakser

Malt utover med brede pensler